hits

Blogg

Da Jostein Flo var "julenisse".

Jostein Flo og Ousman Nyan

Dagen i dag får meg til å tenke på en episode på Marienlyst Stadion på slutten av 90-tallet.

Strømsgodset hadde hjemmekamp og hadde hittil i sesongen sanket godt med gule og røde kort. Som dommer forventet jeg dermed en tøff affære denne augustkvelden.

Under oppvarminga kom kaptein Flo bort til oss og fortalte at de hadde hatt tatt en intern bestemmelse: "Vi har bestemt oss for å unngå så mange kort fremover." Han la også til at han som kaptein ville hjelpe oss til å holde orden på egne rekker. Vi tok han i hånda og ønsket han og laget lykke til i matchen. Når Godset-kjempen var utenfor syns- og hørselvidde ble det utvekslet noen humørfylte gloser innad i dommertrioen. Den ene assistentdommeren kunne med 100% sikkerhet si at han så at Stryningen hadde et stort lygekors under passiaren om at han skulle hjelpe oss. Vi konstaterte raskt at vi alle hadde sluttet å tro på julenissen. Så ingen av oss hadde egentlig den store troen på at vi skulle få en hjelpende hånd fra Flo; i denne kampen heller.

Kampen startet og midtveis i første omgang blåser jeg et tvilsomt frispark mot Ousman Nyan midt på banen. Midtbaneterrieren reagerte som forventet med å vise meg og hele stadion en forundring i megaklassen over hva jeg holdt på med. Relativt fortjent, husket jeg at jeg tenkte. Og det var kanskje det Nyan også leste av meg, for han fortsatte protestene og kom helt opp i ansiktet mitt. Samtidig ser jeg i "akterspeilet" at den nær to meter høye Godset-kapteinen var på vei mot meg i full fart. Her luktet jeg trøbbel av ypperste klasse - nå skulle jeg få passet ordentlig påskrevet.

Overraskelsen var imidlertid stor da det neste jeg var vitne til var at Jostein tok et skikkelig tak i Ousman og formelig hev han et par meter unna meg. For så å følge opp med en kapteinsordre om å oppføre seg til midtbanespilleren sin. Etter litt munnhuggeri mellom Godset-spillerne, blunket Flo lurt til meg og kampen forløp uten store disiplinære problemer. Jostein gjorde dermed ord til handling - og fremsto som den skvære mannen jeg har kjent siden.    

Med denne historien ønsker jeg Jostein Flo og alle dere andre ei riktig god jul!!

Overtid = trøbbeltid

I dommerkretser er dette et velkjent uttrykk.

Det betyr at det skal meget gode grunner til for å spille ut over tillagt tid i hver omgang. Skjer det noe av "interesse" i denne tiden, er det temmelig sikkert at dommeren får trøbbel.

I lørdagens kamp mellom Getafe og Barcelona ble denne "regelen" etterfulgt til 20 i stil.

Kampens dommer, 28 år gamle Inaki Vicandi Garrido som dømmer sin første sesong i La Liga, hadde tillagt 4 minutter i andre omgang. Det sto 0-0 i kampen og når de 4 minuttene var unnagjort blåste han av kampen.

Uproblematisk; hadde det ikke vært for at Iniesta på Barcelona, i sekundene før han blåste av, forærte Getafes Alvaro en gedigen mulighet til å komme alene med Barcelonas keeper.

Getafe fikk dermed ikke denne muligheten på overtid av overtiden. Garrido kunne naturligvis ikke spasere uforstyrret av banen. Han ble selvfølgelig omringet av Getafe-spillere som lurte på hva holdt på med.

Hva er problemet? Tiden var ute og dommeren gjorde som regelverket sier han skal gjøre - blåse av kampen.

Å dømme fotball innebærer at man er i stand til å utvise en stor grad av skjønn når avgjørelser skal tas. Men hva er fasiten på godt skjønn?

Jeg synes at den tidligere engelske fotballdommeren David Elleray sa det veldig godt når han besøkte de norske toppdommerne i forbindelse med årets cupfinale.Han sa at vi som dommere må tenke på hva fotballen forventer av oss når vi skal bruke skjønn på banen.

Hadde Garrido overvært denne seansen med Elleray, er jeg sikker på at han hadde latt Getafe få avsluttet angrepet og kanskje avgjort kampen til sin fordel. Han burde gjort det uten å hørt Ellerays ord også.

Nå må han finne seg i å fremstå som en dommer som har utvist svært lite og godt skjønn. I kjølevannet kommer også et annet spørsmål: Favoriserer dommerne de store klubbene?

Jeg tror ikke at unge Garrido gjorde dette av en Goliat-favoriserende holdning. Jeg tror at han bommet grovt på en skjønnsavgjørelse. Ikke var avgjørelsen vanskelig heller - for de aller fleste er det opplagt at spillet skal fortsette i en slik situasjon. 

 

Neste gang vil Garrido gjøre det - uansett om det er David mot Goliat som spiller! Men det bryr sikkert Getafe seg pent lite om i dag.

 

Sannheten om fotballdommere


Mitt første blogginnlegg handler om det fellesskapet jeg har vært heldig å være en del av i 20 år - tippeligadommerne.

Dette er en gruppe folk som er noe myteomspunnet:

Lukket for omverdenen, innrømmer sjelden eller aldri feil, mislykkede fotballspillere, maktsøkende og overbeskyttende ovenfor hverandre.
Listen kan sikkert gjøres lengre, men jeg tenker at du har allerede nikket anerkjennende flere ganger.

Som nypensjonert fra denne gruppa føler jeg meg i stand til å avlive og bekrefte en del av mytene om fotballdommere.
I dag skal dere få bekreftet en og avkreftet en annen.

I dag reiser tippeligadommerne med assistendommerne til Ålborg i Danmark. På agendaen står sesongevaluering i tillegg til sosialt samvær.
Jeg tror jeg kan spå hovedessensen i evalueringsdelen. Det samme gjelder forsåvidt også den andre delen :-)
I all hovedsak vil gruppa være fornøyd med prestasjonene i Tippeligaen og i internasjonale oppdrag i 2014.
Dette begrunner jeg i følgende:

Tippeligaen:
Ligaen har forløpt uten de store medieoppslagene sett med dommerøyne. (Når "vi" er i media er det som regel ikke fordi vi har dømt en prikkfri kamp, men heller det motsatte.)
En dommer, uansett nivå, vil så og si alltid gjøre feil i hver kamp. Ikke ulikt spillere og trenere. Det viktigste for alle dommerne er å ikke gjøre avgjørende feil som påvirker kamputfallet.
Noen ytterst få kamper har nok blitt det i årets sesong. Men når 240 tippeligakamper og 741 mål er scoret i disse, pluss mange NM-kamper og noen kvalik-kamper er unnagjort er det nesten ikke til å unngå.
Alle kamper er like viktige heter det. Det er en sannhet med modifikasjoner i mine øyne. Det er verre om Dag Vidar Hafsås og hans medhjelpere hadde gjort avgjørende feil i en cupfinale enn om jeg hadde gjort det samme i siste serierunde mellom Sarpsborg 08 og LSK.
Det gjorde han ikke. Om Norges beste dommer, Svein Odvar Moen, hadde glippet i siste kval-kamp mellom Mjøndalen og Brann, hadde også dette gitt store følger.
Til slutt kan jeg heller ikke komme på at dommeravgjørelser har påvirket hvilke lag som endte på nedrykk eller som vant medaljer. Ihvertfall ikke i de siste serierundene.

Internasjonalt:
Vi har, i likhet med de fleste av årene fra begynnelsen på 90-tallet, vært representert på det høyeste nivå internasjonalt. Og levert varene der også. Dette er oppsiktsvekkende godt gjort.
Norge er pr i dag ikke en stormakt å regne i europeisk fotball. Vi har hatt langt bedre standing tidligere gjennom landslagets og RBKs storhetstider.
At norske dommere har klart å hevde seg i Champions League og mesterskap over en så lang periode og med så mange forskjellige dommere, er utrolig godt gjort.
Sesongens høydepunkt er etter min mening Svein Oddvar Moen med linjekamerat Kim Thomas Haglund sin deltakelse i VM. Det var sikkert skuffende og akkurat ikke komme med på UEFAs kvote, men i ettertid ser nok Moen at dette er et ledd i å preparere han som hoveddommer i de kommende mesterskap.

Nå tenker du kanskje at jeg er ferd med å bekrefte myten om en overbeskyttende gjeng som ikke kritiserer hverandre. Der tok du feil.
På tross av at man generelt er fornøyd, er jeg HELT sikker på at det i Ålborg blir diskutert heftig om hvordan hver enkelt og gruppa skal bli bedre.
Det er stor takhøyde for slik evaluering hos toppdommerne. Og den har økt kraftig i løpet av de årene jeg har vært med. Om du ikke har vist reell evne til å ta i mot kritikk i denne gruppa, har du ikke blitt gammel som gruppemedlem heller.
Når det kommer til evalueringspunkt som samarbeid i dommerteamet, hands og holding i feltet kan det ofte gå en kule varmt mellom dommerne. Det vil det helt sikkert gjøre i Danmark i helga også.
Men debatten og konklusjonene blir stort sett værende i rommet og kommer ikke allmenheten for øre.

Myten om at man er overbeskyttende og overkollegial er dermed herved avlivet.

Hva så med bekreftelsen på en myte?

Jeg lar følgende anekdote stå for den:

Jeg dømte på midten av 90-tallet en treningskamp mellom RBK og Tromsø IL på treningsbanen bak Lerkendal.
Like før jeg skulle blåse igang kampen, sa en av TIL-spillerne til meg: "Du er for lik oss i draktfarge, kan du ikke ta på en vest?" Hvorpå jeg ropte ut til innbytterbenkene om det var mulig å skaffe meg en vest for jeg var for lik det ene laget.
Relativt kontant kom det fra hjemmelagets benk: "Du Staberg, du træng ijt nokka væst. Aill sjer da at du ijt e en spiller likevel!"
Røsten, av type bærende og litt grov, kom selvsagt fra Nils Arne Eggen.

Det er derfor sant at fotballdommere er mislykkede spillere. Spørsmålet om hva som kjennetegner assistentdommere, lar jeg imidlertid henge i luften...:-)